Browsing Tag

Marka24

Ukategorisert

Marka24

Som arrangøren beskriver på hjemmesiden er dette Norges tøffeste tureventyr i Oslos bakgård, Nordmarka. Siden eventyr og reise går for mye av det samme, tenkte jeg å skrive litt om det her.

Jeg bare sa ja jeg, da pappa i vinter lurte på om jeg ville være med. Broren min hadde også lyst så da dannet vi et familielag og meldte oss på i Turklassen. Siden vi ikke hadde hund var ikke Hundeklassen aktuell, og siden vi ikke er noen hardhauser var ikke Hardhausklassen aktuell heller. Dog dannet vi et bra team med onkel og hans kompis som hadde med seg en vorsteher. Planen var å gå samme rute, men å ta det litt som det kom seg.

To uker før start begynte jeg «treningen». Jeg gikk og småløp en 3,5-timers tur fra Sognsvann til Kobberhaugshytta og tilbake til Frognerseteren. Tok også med meg noen venner og mer eller mindre ruslet i 7 timer fra Sørkedalen til Finnerud og Kikut og tilbake til Frognerseteren. Og så var broder´n og jeg ute på en tur i raskt tempo fra Sognsvann til Bjørnholdt og videre til Skar. Lite visste vi om hva som ventet bare en uke senere.

Vannet ved Bjørnholt

Vakkert vann ved Bjørnholt

I uken før start hadde jeg et par drømmer der det ikke var mulig å rekke start kl 12. Det føltes ikke veldig bra i drømmen i alle fall så jeg sov litt urolig natt til 14.juni, sikkert fordi jeg var redd for å ikke våkne i tide. Men adrenalinet visket bort trøttheten ganske raskt. En trippel espresso hjalp også. Men nervøs var jeg, som illustrert her:

IMG_3773

Kl 11 troppet jeg opp på Sognsvann, først ute av det lille laget. Pappa og onkel kom litt senere og broder´n kom 5 minutter før start. Ikke noe poeng å rekke å slappe av litt på Sognsvann først, det var bare å begi seg rett avgårde mot Skjennungstua! Allerede etter veldig kort tid befant vi oss i områder jeg aldri hadde satt mine ben i. Det var om å gjøre å være kjapp med stemplingen ved postene, tidskjema var strengt. Men tre solskinnsboller var det en av oss som rakk å løpe inn på Skjennungstua for å kjøpe. Passet fint det, solen skinte jo fra klar himmel og vi småløp videre mot Studenterhytta og Kobberhaugshytta.

IMG_3784

Kjapp strekk ved ett av flere idylliske vann i sørenden av Nordmarka

Over Middagskollen kjente jeg igjen utsikten fra helgen før da vi gikk mot Kikut, men den hytta hadde ingen poeng i år så vi dreiet vest mot Langlia. Veldig gøy å ta igjen folk som hadde gått forbi oss da vi tok pause ved Fyllingen. De kikket litt redd bak seg da vi kom løpende etter dem og kalte oss «maskingjengen» da de kom til Langlia like før vi gikk derfra. Sånt hjelper på motivasjonen! På vei mot Sandungen kjente jeg virkelig at vi begynte å komme langt innover i markas kjerne. Det ble en pause ved det fine vannet, blant annet er det viktig å løfte beina innimellom når man trasker slik vi skulle gjøre i rundt 19 timer til. Sånn gjør man det:

IMG_3798Pappa stempler, og så er han klar til å gå videre:

IMG_3797

Katnosa som vi kom til etterhvert, ligger på en veldig idyllisk plass. Har ingen problemer med å se for meg at den vil bli besøkt igjen i snar fremtid! Etter så mye gåing var det nå på tide å lade opp med karbo igjen, pasta bolognese i isboks er godt å ha med selvom det er litt tungt å bære. Heldigvis mangler det ikke på apetitt så innholdet minsker raskt!

Fra Katnosa og nord-vestover går man gjennom urskog og det som eldre og mer uberørt er. Solen hadde senket seg nedover tretoppene og det var en fryd å gå på stiene mot Pershusfjellet. På veien tok vi posten på Finnerudsetra, nok en kjempefin plass!

IMG_3812

Vi går og går og går…

Opp på Pershusfjellet skulle vi og det kjentes godt i beina at det var bratt. Skjønner at disse finingene holdt seg til beitet på Finstad:

IMG_3823

Jeg vet ikke hvor lang tid det kan ha tatt med klatringen, men det føltes som en liten evighet før vi kom frem til stempling. Vi befant oss på den nordligste posten i årets Marka24 og det er type en halv meter innover på kartet med skala 1:50 000. Altså langt! Melkesjokolade har skjeldent smakt bedre…

IMG_3828Helt ok utsikt over Skarvvatnet…

IMG_3826Etter det jeg vil kalle en meget strabasiøs tur på umerket sti ned Pershusfjellet skulle vi også til Sinderdammen. Jeg ble enda en gang litt målløs av hvor fint det er på så mange områder i marka, hytta var fantastisk sjarmerende. Og toppen av lykke var en deilig varm blåbærsuppe servert av noen veldig hyggelige hytteverter. Neste post på ruten var Vambua, og det begynte å nærme seg 12 timer siden vi gikk fra Sognsvann. Det var ikke så mye annet å gjøre da vi kom frem dit enn å legge seg rett ned den lille stunden man kunne det, og ta imot potetgull som ble servert av post-vertene der. Jeg hadde ikke forutsett at den neste milen (føltes i alle fall sånn) skulle tilbringes på myr. Men lite annet kan man gjøre enn å ignorere gjennombløte sko og bare gå i vei, det er jo ikke sånn at man ringer helikopter fordi man er våt og kald på beina.

IMG_3836

Tråkking i myr…

Over en liten åskam ble lykkefølelsen igjen forsterket av utsikten, himmelen, det fine laget og det faktum at det bare var 50% av tiden igjen!

IMG_3840I løpet av 12 timer utendørs, gående og småløpende skjer det noe i kroppen. Sliten kalles det. Så vi bestemte oss for å splitte teamet, skilles fra hunde/familie-laget, og ta det litt mer piano de neste 12 timer. Klokken ett på natten var det på tide med en Redbull før vi gikk mot månen…

IMG_3849IMG_3853Da vi kom til Heggelia var vi bare nødt til å ta oss en litt lengre pause. Vi fikk komme inn i varmen til et veldig snillt par som stilte hytta til disposisjon før de skulle legge seg. De hadde både plastposer jeg kunne ha mellom tørre sokker og våte sko, og en utrolig søt hund jeg fikk kose litt med. Etter rundt 45 minutters hvile gikk vi ut igjen på den någet ensformige grusveien. Man skulle tro at vei var behagelig å gå på men det var det minst behagelige jeg kunne tenke meg akkurat da. Det begynte å gjøre litt vondt på fremsiden av begge leggene så jeg smurte inn med Tigerbalsam som jeg tenkte skulle hjelpe. Det gjorde det ikke, i alle fall ikke på venstre leggen og med 9 timer igjen å gå begynte jeg å halte litt for å prøve å avlaste. Fint med ting langs veien som tar oppmerksomheten bort fra smerten da:

IMG_3856

Hva er det han/hun prøver å si?

Sånn føltes det når det ikke var morsomme trær å se på:

IMG_3859

Kan noen være så snill å kappe av meg den leggen eller?

Veien mellom Heggelia og den siste posten vi skulle ta, Ospeskog, var altså så lang så jeg har ikke ord. Men vi holdt motet relativt greit oppe, og møtte andre på vår vei som så like slitne ut! Noe som var litt uvant var å hilse på så mange i løpet av timene vi var ute. På en vanlig søndagstur i marka ser man jo knapt på hverandre, det er jo så mange ute og går, men nå hadde man tid til en bitteliten prat og alt!

Her er en tistel som holdt på å våkne, fint for den liksom! Bare stå der å blomstre, mens vi måtte vandre videre. Prøvde hardt å ikke drukne i selvmedlidenhet akkurat da…

IMG_3864

Det var veldig greit at det ble ordentlig lyst, selvom det ikke ble ordentlig varmt. Etter å ha tatt siste post ventet mer grusvei mot Sørkedalen og det gikk i M.I.N.U.S-tempo. Stor takk til pappa som ikke minstet tålmodigheten av sine litt lamslåtte barn. Lamslåtte fordi vi ikke ante at det skulle bli så utrolig hardt. Asfalten nedover Sørkedalen hogg mot leggen for hvert steg og det var nesten så jeg bad til høyere makter om at det komme en mykere sti veldig snart! Det var litt avlastende å sette seg i veikanten å spise pasta bolognese til frokost, men prosjekt «sitte til stå og gå» var av typen vanskelig. Så deretter ble det ikke så mye av det. Nei, nok om hvor vondt alt var akkurat da, her er noen fine blomster som lettet litt på humøret:

IMG_3869IMG_3866IMG_3867Jeg vet ikke hvor lang tid vi brukte fra siste post til Sognsvann jeg… 7 timer? Lang tid i alle fall! Bror og jeg var skikkelig på felgen de siste timene. Jeg begynte å bekymre meg for om jeg hadde gjort ubotelig skade på leggen og haltet bare enda mer med museskritt. Det var antydning til eufori i kroppen da lyd fra høyttalerne ved mål kunne høres og det var definitivt forekomster av samme følelse da målstreken endelig var synlig. Broder´n utbrøt «Er det virkelig sant!?» og la seg til å sove nesten med en gang. Kombinasjonen «spise vaffel og lufte føttene» var fantastisk! Noe som ikke var så fantastisk var følelsen da en av de flinke naprapatene på plass begynte å ta på og strekke litt på leggen min. «Ah, detta är nog en klassisk inflammation i benhinnan. Vi ska inte stressa området för mycket», sa han og kjørte tomlene inn der det gjorde mest vondt. Men jeg tror han gjorde klokt i det for to dager etter kunne jeg nesten ikke kjenne noen ting til det lille helvetet som nettopp hadde sittet så fint i nevnte område.

Siste halvdel av dette kjøret lurte jeg veldig på hvorfor jeg hadde sagt ja. Men bare to timer etter målgang tenkte jeg at dette må jeg være med på neste år også. Se enda mer av marka, ta enda fler poeng, føle enda mer takknemlighet over hvor fin familie jeg har… Kort oppsummert – en helt sprø men helt fantastisk opplevelse! Ja takk til alt en gang til!